Hopp til innhold

Isamu Noguchi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Isamu Noguchi
Født17. nov. 1904[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Los Angeles[5]
Død30. des. 1988[1][2][3][6]Rediger på Wikidata (84 år)
New York[5][7]
BeskjeftigelseBilledhugger, designer, landskapsarkitekt, kunstmaler, møbeldesigner, arkitekt Rediger på Wikidata
Utdannet vedColumbia University
Saint Joseph College, Yokohama
Leonardo da Vinci Art School
EktefelleYoshiko Otaka (1951–1956) (avslutningsårsak: skilsmisse)
FarYone Noguchi
MorLéonie Gilmour
SøskenAiles Gilmour[8]
NasjonalitetJapan
USA[9]
GravlagtNoguchi Museum[10]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Letters
American Academy of Arts and Sciences
The 8th Street Club
UtmerkelserGuggenheim-stipendiet (1927)[11]
National Medal of Arts
Kyotoprisen for kunst og filosofi (1986)[12]
Den hellige skatts orden
Feltbilledhuggerkunst
Elev avGutzon Borglum, Constantin Brâncuși
PeriodeAbstrakt ekspresjonisme[13]
Kjente verkCullen Sculpture Garden, Playscapes
Isamu Noguchi på Commons

Isamu Noguchi (野口 勇 Noguchi Isamu, født 17. november 1904 i Los Angeles, California, død 30. desember 1988 i New York City, New York) var en japansk-amerikansk kunstner og landskapsarkitekt.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

De første årene (1904–1922)

[rediger | rediger kilde]

Noguchi ble født i Los Angeles, California som utenomekteskapelig barn av Yone Noguchi, en japansk dikter som bodde i en periode i USA, og Léonie Gilmour, en amerikansk journalist som redigerte mange av Yones manuskripter.

Mens Gilmour var svanger med Isamu, slo Yone opp med henne fordi han planla å gifte seg med The Washington Post-journalisten Ethel Armes. Yone fridde til Armes, reiste til Japan i slutten av august 1904 og ventet på at hun skulle følge etter; men hun brøt forlovelsen noen måneder senere da hun fikk vite om Léonie og Isamu.

I 1906 foreslo Yone at Léonie bosatte seg sammen med deres sønn– som ikke hadde fått noe navn ennå– i Tokyo, der han selv hadde slått seg ned. Hun avslo først, men ombestemte seg til slutt, ikke minst på grunn av den økende antijapanske rasismen som kom i kjølvannet av Den russisk-japanske krigen.[14] Mor og barn reiste med båt fra San Francisco til Yokohama i mars 1907. Først da valgte Yone og Léonie et navn til barnet, nemlig Isamu 勇 ("mot"). Før Léonie og Isamu kom til Japan, hadde Yone giftet seg med en japanerinne, og bidro derfor ikke noe særlig til Isamus oppdragelse. Léonie og Isamu flyttet flere flere ganger før de til slutt bosatte seg i Chigasaki.

I 1912, mens de bodde i Chigasaki, ble Noguchis halvsøster, Ailes født, uten at navnet til faren noen gang er blitt kjent. Da Léonie fikk bygd et hus til familien, fikk åtte år gamle Isamu lov til å bestemme hvordan hagen skulle se ut. For å utvikle sine kunstneriske evner, gikk han i lære hos en snekker i nabolaget.[15] Men i desember 1917 flyttet familien på nytt, denne gangen til et område i Yokohama med mange utlendinger.

I 1918 reiste Noguchi til Rolling Prairie, Indiana for å gå på amerikansk skole. Etter at han ble ferdig på skolen reiste han sammen med dr. Edward Rumely til La Porte, Indiana, der han bodde hos en swedenborgisk prest, Samuel Mack. Noguchi gikk på La Porte High School, og ble uteksaminert i 1922. I denne perioden brulte han navnet "Sam Gilmour."[16]

Tidlig kunstnerisk karriere (1922–1927)

[rediger | rediger kilde]

Etter at han ble ferdig på high school, fortalte Noguchi Rumely at han ønsket å bli kunstner;[17] Selv om han heller hadde sett at Isamu ble lege, støttet Rumley Noguchis drøm og ordnet det slik at han fikk gå i lære i Connecticut hos en av sine venner, billedhuggeren Gutzon Borglum. Borglum, som er best kjent for Mount Rushmore-minnesmerket, arbeidet på den tiden med oppdraget Wars of America i Newark, New Jersey, et verk som består av 42 personer og 2 hester. Noguchi fikk ikke mye trening som billedhugger mens han var Borglums lærling, ettersom hans arbeid besto, blant annet, i å arrangere hestene og i å sitte modell som General Sherman. Men av Borglums italienske assistenter lærte han å støpe, noe som kom godt med da han senere laget en byste av Abraham Lincoln.[18] Da sommeren var over, spådde Borglum at Noguchi aldri kom til å bli billedhugger.[19]

Noguchi reiste deretter til New York City, der han bodde på hybel hos dr. Rumely i deres nye hjem. Med finansiell støtte fra dr. Rumley meldte Noguchi seg til medisinstudiet ved Columbia University i februar 1922, som forberedende student. Kort tid etterpå, ble han kjent med bakteriologen Hideyo Noguchi– som oppfordret ham til å ta opp igjen kunststudiene– og med den japanske danseren Michio Itō, hvis kjendisstatus hjalp Noguchi bli kjent med mange innenfor kunstverdenen.[20] Noguchis mor flyttet tilbake til USA i 1923, først til California og senere til New York.

I 1924, mens han fortsatt var student ved Columbia University, fulgte han morens råd og tok kveldsundervisning ved Leonardo da Vinci Art School. Rektor ved skolen, Onorio Ruotolo, ble fort imponert av Noguchis verk. Tre måneder senere holdt Noguchi sin første utstilling, som besto av gips- og terra cotta-gjenstander. Han ga opp studiene ved Columbia University for å kunne studere billedkunst på heltid, og forandret sitt etternavn fra "Gilmour" til "Noguchi".

Etterhvert flyttet Noguchi inn i eget atelier, fikk flere oppdrag for portrettbyster og vant Loganmedaljen for kunst. På denne tiden besøkte han ofte avantgardeutstillinger av, for eksempel, Alfred Stieglitz og J. B. Neuman, og ble mer og mer interessert i skulpturene til den rumensk-fødte billedhuggeren Constantin Brâncuși.[21]

I slutten av 1926 søkte Noguchi på et Guggenheim-stipend. I søknaden skrev han at han ønsket å tilbringe ett år i Paris og deretter reise rundt omkring i Asia for å studere sten- og trebearbeiding samt "å få en bedre forståelse av menneskekroppen".[22] Han fikk stipendet til tross for at var tre år for ung i henhold til forskriftene.

Tidlige reiser (1927–1937)

[rediger | rediger kilde]

Noguchi ankom Paris i april 1927 og kort tid etter ble han kjent med den amerikanske forfatteren Robert McAlmon, som introduserte ham for Brâncuși. Til tross for språkbarrieren (Noguchi snakket knapt nok fransk, mens Brâncuși ikke kunne engelsk[23]) ble Noguchi tatt inn som Brâncuși sin assistent for de neste syv månedene. Der ble han fortrolig med stenskulptur, og sa etterpå at det han hadde lært mest av Brâncuși var "verdien av øyeblikket."[24] I Frankrike ble han også venner med Jules Pascin og Alexander Calder, som bodde i atelieret til Arno Breker.

Det første året laget Noguchi bare én skulptur –marmorskulpturen Sphere Section – men i løpet av det andre året fortsatte han sin utdannelse i stenbearbeiding med den italienske billedhuggeren Mateo Hernandes, og laget over tyve verker i tre, sten og av blikk. Noguchi hadde planlagt å reise viderer til India og lenger østover, men fikk ikke forlenget Guggenheim-stipendet.

I februar 1929 reiste han tilbake til New York City. Brâncuși hadde anbefalt ham å besøke Romany Maries café i Greenwich Village.[25] Det gjorde han og ble kjent med Buckminster Fuller, som han senere samarbeidet med om flere prosjekter,[26][27][28][29] blant andre laget han gipsprototyper av Fullers Dymaxion bil.[30]

Noguchis abstrakte skulpturer, som han hadde laget i Paris, ble utstilt i Eugene Schoen Galleriet. Dette var Noguchis første énmannsutstilling. Men ettersom han ikke fikk solgt noen av dem, sluttet han å lage abstrakt kunst og, for å kunne forsørge seg, begynte å lage igjen portrettbyster. Han fikk noen oppdrag fra rike og kjente personer, og en utstilling i 1930, som inkluderte byster av blant andre Martha Graham og Buckminster Fuller, fikk positiv kritikk.[31] Etter mindre enn ett års portrettbystearbeid hadde han nok penger til å kunne reise til Asia igjen.

Noguchi reiste igjen til Paris i april 1930, og to måneder senere fikk han visum og fortsatte østover med Den transsibirske jernbanen. Han hadde tenkt å reise til Japan først, men da han fikk vite at hans far ikke ville at han skulle bruke navnet «Noguchi» i Japan, bestemte en nedbrutt Isamu seg for å reise til Peking i stedet. I Kina studerte han tusjtegning hos Qi Baishi, og seks måneder senere reiste han endelig til Japan.[32] Allerede før han ankom til Kobe hadde japanske aviser spekulert i at han kom til å bli gjenforent med sin far; Isamu nektet for at det var reisens egentlige mål, men han traff faren i Tokyo allikevel. Senere reiste han til Kyoto for å studere keramikk hos Uno Jinmatsu. Her ble han kjent med Zen-hager og haniwa, leirefigurer fra Kofunperioden. De siste inspirerte ham til å lage terra cotta-gjenstanden The Queen.

Noguchi reiste tilbake til New York City, men på grunn av Den store depresjonen fikk han ikke mange bestillinger for portrettbyster. Han prøvde derfor å forsørge seg ved å selge skulpturer og tusjtegninger som han hadde laget i Asia. Til tross for at bare noen få av dem ble solgt, anså han denne vandreutstillingen (som begynte i februar 1932 i Chicago, og som fortsatte på Vestkysten og i Honolulu, Hawaii) som sin «mest vellykkede».[33] Hans neste forsøk på å lage abstrakt kunst– en stor strømlinjet dansefigur av Ruth Page, kalt Miss Expanding Universe– ble dårlig mottatt av kritikerne.[34] I januar 1933 samarbeidet han med Santiago Martínez Delgado i Chicago om et veggmaleri for Verdensutstillingen, og fant senere igjen klienter for portrettbysteoppdrag. Mellom juni og desember oppholdt han seg i London, men reiste tilbake til New York City da han hørte at moren lå på dødsleiet.

Fra februar 1934 av la Noguchi frem flere forslag til kunst i offentlige rom innenfor Public Works of Art-programmet. Et slikt utkast– et monument til ære for Benjamin Franklin– ble ikke satt ut i livet før mange tiår senere. I begynnelsen av 1935, etter en annen énmannsutstilling, kalte New York Suns kunstkritiker Henry McBride verket Death, som forestiller en lynsjet svart amerikaner, som "en liten japansk feil."[35] Samme år laget han kulissene til Frontier, den første av mange samarbeidsprosjekter med Martha Graham.

Etter at det såkalte «Federal Art Project» ble lansert, begynte Noguchi å sende inn forslag igjen, og ett av dem– landskapsverket Relief Seen from the Sky– ble valgt for the New York City flyplass; men han fikk avslag på flere andre prosjektforslag og bestemte seg derfor for å reise til Hollywood, der han forsørget seg ved å lage igjen portrettbyster. Derfra dro han til Mexico, hvor han fikk i oppdrag å lage en veggrelieff for Abelardo Rodriguez-markedet i Mexico by. Det 20 meter lange verket, kalt History as Seen from Mexico in 1936, inneholder symboler så som det nazistiske hakekorset, hammer og sigden og ligningen E = mc². Noguchi traff her Frida Kahlo og de hadde et kort men lidenskapelig forhold; de forble venner til hun døde.[36]

Den videre karrieren i USA (1937–1948)

[rediger | rediger kilde]

Noguchi returnerte til New York City i 1937. Han lagde igjen portrettbyster for å forsørge seg, men fikk også to skulpturforslag akseptert. Det ene, en fontene laget av bildeler for Ford Motor Companys utstilling ved Verdensutstilligen i New York i 1939, fikk laber kritikk, og Noguchi selv var heller ikke særlig tilfreds med den.[37][38] Men den andre skulpturen, en ni tonn relieff av rustfritt stål kalt News, som ble satt opp over inngangen til Associated Press-bygningen ved Rockefeller Center i april 1940, ble meget godt mottatt.[39] Etter at han fikk flere avslag på prosjekter for lekeparkutkast, bilte Noguchi sammen med Arshile Gorky og Gorkys forlovede rundtomkring i USA i juli 1941. Underveis skilte han vei med dem og reiste til Hollywood.

Etter angrepet på Pearl Harbor, vokste den antijapanske stemningen i USA og som reaksjon på dette startet Noguchi foreningen «Nisei Writers and Artists for Democracy». Noguchi skrev sammen med andre foreningsledere til innflytelsesrike personer, blant andre til kongresskomitéen ledet av John H. Tolan, i håp om å stoppe interneringen av japanerne; Noguchi deltok senere på rettsmøtene, men det hadde ingen innflytelse på utfallet. Deretter hjalp han med å lage en dokumentarfilm om interneringen, men reiste fra California før den kom ut; ettersom han hadde gyldig oppholdstillatelse i New York, fikk han lov å reise dit. Han ville gjerne vise sin lojalitet overfor USA ved å hjelpe på en eller annen måte i krigen, men ble avvist flere steder. Derfor gikk han til slutt til John Collier, lederen av Office of Indian Affairs, som overtalte ham til å reise til interneringslageret på indianerreservatet i Poston, Arizona for å fremme kunsthåndverk.[40]

Noguchi ankom interneringslageret i Poston i mai 1942, som eneste frivillig.[40] Han arbeidet først i et snekkerverksted, men håpet å få lov til å utarbeide parker og fritidsarealer i lageret. Til tross for at han designet flere planer for baseballplasser, svømmebassenger, en kirkegård m.m.,[41] fant han ut at myndighetene ikke hadde tenkt å sette dem ut i livet. Samtidig merket Noguchi at han ikke hadde så mye til felles med de andre fangene, som han beskrev som for de meste «uintellektuelle bønder som var uinteressert i politikk».[42] I juni søkte Noguchi tillatelse om å forlate leiren, men etterretningsoffiserer beskrev ham som en «mistenkelig person» på grunn av hans engasjement med «Nisei Writers and Artists for Democracy». Han fikk til slutt permisjon i en måned fra 12. november, men kom aldri tilbake; til slutt fikk han tillatelse til å forlate leiren for godt, men fikk også deportasjonsordre. FBI, som beskyldte ham for å være spion, begynte en omfattende etterforskining av Noguchi, som ikke ble avlyst før etter at American Civil Liberties Union grep inn.[43] Noguchi beskrev senere sine krigserfaringer i den britiske dokumentarserien The World at War.

I New York City fant Noguchi et nytt studio i Greenwich Village. Gjennom hele 1940-årene lot Noguchi seg inspirere i skulpturene sine av den surrealistiske bevegelsen. Den best kjente er kanskje Kouros, et verk laget av sammensatte stenplater, som ble utstilt første gang i september 1946.[44] I 1947 begynte han et samarbeid med møbelprodusenten Herman Miller fra Zeeland, Michigan. Dette samarbeidet kom til å bli meget fruktbart, og resulterte i flere design som er blitt symboler på den modernistiske stilen, og inkluderer det ikoniske «Noguchi-bordet». Noguchi samarbeidet også med Knoll, og designet møbel og lamper for dem. Gjennom denne perioden fortsatte han sitt engasjement med teatret ved å lage kulisser for Martha Grahams Appalachian Spring og John Cages og Merce Cunninghams produksjon av The Seasons. Mot slutten av denne perioden i New York City fikk han også en del oppdrag for å utarbeide offentlige rom, for eksempel takene i Time-Life-hovedkvarteret. I mars 1949 hadde Noguchi sin første énmannsutstilling i New York City siden 1935 i Charles Egan Galleriet.[45] I september 2003 holdt Pace Gallery en utstilling av Noguchis arbeider i deres 57th Street utstillingslokaler. Utstillingen, kalt 33 MacDougal Alley: The Interlocking Sculpture of Isamu Noguchi, viste elleve av hans skulpturer.

Bollingen-stipendet og livet i Japan (1948–1952)

[rediger | rediger kilde]

Etter at hans venn Arshile Gorky begikk selvmord i 1948 og et mislykket kjærlighetsforhold til Nayantara Pandit, niesen til Jawaharlal Nehru, søkte og fikk Noguchi et Bollingen-reisestipend.

De siste årene

[rediger | rediger kilde]

Han var gift med skuespillerinnen Yoshiko «Shirley» Yamaguchi (også kjent som Li Hsiang-lan (kinesisk: 李香蘭; pinyin: Lǐ Xiānglán)) mellom 1951 og 1956.[46]

I 1955 designet han kulissene og kostumeene til den kontroversielle oppsetningen av King Lear medJohn Gielgud i hovedrollen.[47]

I 1962 ble han medlem av American Academy of Arts and Letters.[48]

I 1971 ble han medlem av American Academy of Arts and Sciences.[49]

I 1986 representerte han USA ved Veneziabiennalen, der han stilte ut noen av hans Akari lysskulpturer.[50]

I 1987 ble han tildelt National Medal of Arts.

Isamu Noguchi døde den 30. desember 1988. I nekrologen kalte New York Times ham «en mangesidig og frodig billedhugger hvis jordaktige sten og meditative hager som brobyggere mellom Øst og Vest er blitt landemerker for kunsten i det 20. århundret.»[51]


Et utvalg av Noguchis verk

[rediger | rediger kilde]

Billedgalleri

[rediger | rediger kilde]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Noguchi ble tildelt Edward MacDowell medaljen for utmerket livslang bidrag til kunsten in 1982; National Medal of Arts 1987; og Den hellige skatts orden i 1988.[54]

I 2004 utga U.S. Postal Service et 37 cent frimerke til ære for Noguchi.[55]

Kulturarv

[rediger | rediger kilde]
Zwillingsplastik, München, Tyskland

«Isamu Noguchi Foundation and Garden Museum» arbeider med å verne, dokumentere, presentere og tolke Isamu Noguchis verk. De blir støttet av en rekke private og offentlige foreninger.[56]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Isamu-Noguchi, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b RKDartists, «Isamu Noguchi», RKD kunstner-ID 107847[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, abART person-ID 13497, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 43998[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b RKDartists, RKD kunstner-ID 107847[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Noguchi, Isamu[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500008602, utgitt 11. mai 2018, besøkt 25. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.noguchi.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 4324, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 32136171/isamu-noguchi[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Guggenheim Fellows database, Guggenheim fellows ID isamu-noguchi[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.kyotoprize.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ https://ir.ua.edu/handle/123456789/2346.
  14. ^ Duus, 2004. s. 45–46
  15. ^ Duus, 2004. s. 73–74
  16. ^ Winther, Bert (høsten 1995). «Isamu Noguchi». Art Journal. 54 (3): 113–115. JSTOR 777614. 
  17. ^ Noguchi, 1968. p. 14
  18. ^ Noguchi, 1968. s. 14–15
  19. ^ Noguchi, 1968. s. 15
  20. ^ "Interview with Isamu Noguchi." 7. november 1973.". Cummings, Paul. Besøksdato= 19. oktober 2006.
  21. ^ Noguchi, 1968. s. 16
  22. ^ "Proposal to the Guggenheim Foundation (1927)" Arkivert 3. oktober 2006 hos Wayback Machine.. The Noguchi Museum. Besøksdato 18. oktober 2006.
  23. ^ Duus, 2004. s. 114
  24. ^ Kuh, 1962. s. 173
  25. ^ Robert Schulman. Romany Marie: The Queen of Greenwich Village (pp. 109–110). Louisville: Butler Books, 2006. ISBN 1-884532-74-8.
  26. ^ «Interview with Isamu Noguchi». Ble foretatt den 7. november 1973 av Paul Cummings i Noguchis studio i Long Island City, Queens. Smithsonian Archives of American Art. 
  27. ^ Grace Glueck (19. mai 2006). «The Architect and the Sculptor: A Friendship of Ideas». The New York Times. 
  28. ^ John Haber. «Before Buckyballs». Review of Noguchi Museum's Best of Friends exhibition (2006). 
  29. ^ John Haskell. «Buckminster Fuller and Isamu Noguchi». Kraine Gallery Bar Lit, Høsten 2007. Arkivert fra originalen 13. mai 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mai 2008. Besøkt 27. september 2014. 
  30. ^ Michael John Gorman (12. mars 2002). «Passenger Files: Isamo Noguchi, 1904–1988». Towards a cultural history of Buckminster Fuller's Dymaxion Car. Stanford Humanities Lab. Arkivert fra originalen 16. september 2007.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 16. september 2007. Besøkt 27. september 2014.  Includes images
  31. ^ Jewell, Edward Allen (9. februar 1930). "Work by 6 Japanese Artists." New York Times.
  32. ^ Isamu Noguchi and Qi Baishi: Beijing 1930 Arkivert 2. september 2014 hos Wayback Machine., Frye Art Museum (Seattle). Nettside for utstillingen 22. februar – 25. mai 2014. Besøksdato 11. mai 2014
  33. ^ Duus, 2004. s. 137
  34. ^ Duus, 2004. s. 140
  35. ^ Noguchi, 1968. s. 22–23
  36. ^ PBS—The Life and Times of Frida Kahlo
  37. ^ Duus, 2004. s. 159
  38. ^ Noguchi, 1968. p. 24
  39. ^ «Stainless Sculpture.» (May 5, 1940). New York Times, s. 2.
  40. ^ a b Duus, 2004. p. 169
  41. ^ Duus, 2004. s. 170
  42. ^ Duus, 2004. s. 171
  43. ^ Duus, 2004. s. 184–185
  44. ^ Duus, 2004. p. 191
  45. ^ Noguchi Museum: Timeline (Trekk til år, deretter til måned)
  46. ^ Ashton, Dore, ‘’Noguchi: East and West’’, Alfred A. Knopf, New York, 1992, pp 131, 148
  47. ^ Gielgud: A Theatrical Life 1904–2000 by Jonathan Croall, Continuum 2001
  48. ^ Academy of Arts & Letters web site, academicians Arkivert 3. januar 2008 hos Wayback Machine.
  49. ^ AAAS fellows, p. 303 (s. 7 av 9).
  50. ^ Ianco-Starrels, Josine (29. juni 1986). «Noguchi Represents U.s. At 42nd Venice Biennale». Los Angeles Times. 
  51. ^ Brenson, M. Isamu Noguchi, the Sculptor, Dies at 84New York Times 31. desember 1988
  52. ^ Peggy Guggenheim Collection - Venedig
  53. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 24. juni 2012. 
  54. ^ Official Biography at the Noguchi Museum website
  55. ^ «Stamp Series». United States Postal Service. Arkivert fra originalen 10. august 2013. Besøkt 2. september 2013.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. august 2013. Besøkt 27. september 2014. 
  56. ^ Noguchi Museum Mission, Vision and Supporters på nettstedet til Noguchi Museum

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Videre lesning

[rediger | rediger kilde]
  • Altshuler, Bruce (1995). Isamu Noguchi (Modern Masters). Abbeville Press, Inc. ISBN 1-55859-755-7.
  • Ashton, Dore; Hare, Denise Brown (1993). Noguchi East and West. University of California Press. ISBN 0-520-08340-7.
  • Cort, Louise Allison, Bert Winther-Tamaki. Isamu Noguchi and modern Japanese ceramics: a close embrace of the earth. Washington, D.C.: Arthur M. Sackler Gallery, Smithsonian Institution; Berkeley: University of California Press, 2003.
  • Kinnee, Sandy (2012). "Isamu Noguchi and His Nisei Muse". http://www.blurb.com/books/3158038
  • Lyford Amy. Isamu Noguchi's Modernism: Negotiating Race, Labor, and Nation, 1930-1950 (University of California Press; 2013) 288 pages
  • Noguchi, Isamu et al. (1986). Space of Akari and Stone. Chronicle Books. ISBN 0-87701-405-1.
  • Pina, Leslie (1998). Classic Herman Miller. Atglen, Pennsylvania: Schiffer Publishing. ISBN 0-7643-0471-2. 
  • Torres, Ana Maria; Williams, Tod (2000). Isamu Noguchi: A Study of Space. The Monticelli Press. ISBN 1-58093-054-9.
  • Winther-Tamaki, Bert. Art in the encounter of nations: Japanese and American artists in the early postwar years. Honolulu: University of Hawai’i Press, 2001.
  • Weilacher, Udo: "Isamu Noguchi: Space as Sculpture." i: Weilacher, Udo (1999): Between Landscape Architecture and Land Art. Birkhauser Publisher. ISBN 3-7643-6119-0.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Isamu_Noguchi&oldid=24633172»